1.

Ingen Vei Hjem starter med begynnelsen. Tittellåten er visepop slik vi kjenner det fra 1970-tallet, både med Lillebjørn Nilsen og Stein Ove Berg. Som den gangen Øystein Sunde hjalp Kalvik med «Jeg har finni mæ sjæl». Faktisk er Sunde med og hjelper på «Ingen Vei Hjem» også.

 

2.

Finn Kalvik er sikker i sitt språk og tonefall. På «Hubbles Teleskop» er han enda mer lik sæ sjæl også musikalsk. Enda godt, når han tar oss med på en skikkelig RLE-time i naturfagklassen.

 

3.

Skal Finn Kalvik fornye seg, etter gullalderen med ABBA-produksjoner rundt 1980, og Klassisk Kalvik-alderen for 10-15 år siden, så tyr han til soulblåsere. «En Annen Tid» er som den halvt myke soulrock vi kjenner fra Glenn Frey. Uten hang til høytrykkssynging flyter Finn Kalvik på en leken soulbølge med, tross alt, en fandenivoldsk holdning til livets tiltagende blues.

 

4.

På «Klokkene Ringer For Deg» lener Finn Kalvik seg over i et norsk countrylandskap på Jonas Fjelds hjemtrakter. Det som slår en mellom opphavsmannens ordsikkerhet og melodi, er at her er alle krefter på ferde for å holde en kvalitet som fordrer sine lykketreff. Og Kalvik treffer igjen, han dreper melankolske klisjeer med lyse motstykker i ord og tone.

 

5.

Horna og soul-bluesen er tilbake i «Frostbitt» er en hyllest til fritiden. Ja, fritiden. Mens sangene er i ferd med å grave seg ned i alder og år og livets slutt, blåser Finn Kalvik løs en av pensjonsalderens gylne muligheter. Og fengende blåsearrangementer gjør visesangeren enda mer fengende.

 

6.

«Et Kyss Med Smak Av Tårer» er kanskje albumets melankolitopp. Den har en inderlighet som kommer opp mot Bjørn Eidsvågs «Tapte Gyldne Stunder» og Odd Børretzens «Vintersang», men med lyse klanger som sår tvil om minnenes sorgtyngde. Melodisk er låten et mesterstykke du kjenner igjen med en eneste gang, men aner samtidig en annerledes friskhet.

 

7.

Soulen vender tilbake på «Livet Går Sin Gang», ei glad vise om å skilles. Hornene er lagt på hylla, mens språket blåser opp til storm. Her er det ordvalg som kan redde mangt et samliv.

 

8.

En myk og hyggelig ballade som heter «Den Siste Svimle Svingen» tar over skilsmissetemaet med alvorsord. Også her truer Finn Kalvik med å overgå seg selv i rollen mellom musikalsk lydbilde og tekstformidler. Fyren fyller 70 år, og leverer en foryngelsesprosess. Viseartisten er framme i et populærmusikalsk landskap minst på høyde med Jonas Fjeld og Bjørn Eidsvåg på sitt beste.

 

9.

Så kommer den niende og siste låten med en tittel som inviterer til skepsis: «Den Unge Døde». Det er André Bjerkes fundering over paradokser i en gravskrift. I lyst toneleie får det stå som to streker under en 70-årsjubilants lettsindige omgang med tungsinn i ord og toner.

 

Ingen Vei Hjem må være det meste lekne høstalbum man kan gi ut en vårdag mellom snøslaps og solsteik.