Feil kan man ta. Da Hellbillies kom, var jeg ung og dum, og skuet den hunden på håret.

«“Hillbillies” på norsk liksom?»

«Country? Æsj!»

«D.D.E? Rølp!» 

«Vassendgutane? Møkkpreik!»

Likevel koste jeg meg med John Cougar Mellencamp og stadig mer folk-country-inspirerte sørstatsrockere.

Feil! — Kan! — Man! — Ta!

​

Det var dagens tilståelse. Etter nok en gang å ha møtt meg sjøl i døra så grønska spruter rundt blåveis og pollenflom.

​

«Spelloppmaker? Rølp?» Fra samme promotør som Vassendgutane? Vassendgutane var gode til å begynne med. Det er på en måte tekstene deres som har harva seg noen divisjoner ned under tæla, både av lettsindig omgang med drittpreik, og på grunn av at nivået ellers er blitt skyhøyt.

​

I mellomtiden har jeg tødd godt opp og fått oppleve at Hellbillies og andre band med folkelig rykte har mye vakker musikk. Likevel får jeg hakeslepp av første takt fra Spelloppmaker.

​

Musikalsk og arrangementsmessig imponerer denne gjengen i en sjanger det har vært trangt om beitet. Nå kjører de forbi hovedfeltet, og legger seg på hjul med — nettopp Hellbillies. Og Solør-dialekta er vel så sjarmerende som Hallingdøl.

Åpningssporet «Da Kvelden Sa Stopp» er et både melankolsk og oppløftende stykke heartland-rock, det man vel på norsk kan kalle dølarock. Spelloppmaker viser vei inn i nye tider for den folkelige rocken. Fra åpningen om voksenlivets brekksladd mot festlivet går det videre til råning med el-bil, før «jeg» tar toget inn til Oslo. 

Spelloppmaker har en lyrisk trygghet, engasjerende oppfinnsomhet og solid formidlertrang som hever dem over all rølp. De er et fullblods folkrockband med betimelige doser country-instrumentering, slik vi kjenner det fra både Hellbillies, C.C. Cowboys og Onkel Tuka.

Lærda' Klokka Sju er et album som bør ligge svært nær selve definisjonen på radioformatet Norsk På Norsk når musikkåret 2017 gjøres opp.