LIVE

Kjelleren på Litterauthuset i Oslo er det perfekte åsted for lanseringen av Haakon Ellingsens syvende album, Det Var Noe Som Hendte En Gang. Dette er litteratur, både i ord og toner, og det er undergrunn — faktisk — selv om halvparten av plata er tonsatte dikt av et allemannseie som Inger Hagerup.

​

Skuespiller Amund S. Karlsen innledet om dikteren, og leste opp hennes dikt, slik at publikum ble forberedt på å takle tonsettingen. Det skapte samtidig en halsbrekkende fallhøyde for trioen på scena.

​

Den som hører

Haakon Ellingsen har aldri vært allemannseie. I retrospekt kan det virke som tilfeldigheter at det er Lars Lillo-Stenberg og ikke Ellingsen som er Oslos store viserocker de siste 30 årene. Ikke engang gjesteopptreden av Lars Lillo trekker Ellingsens album helt opp av undergrunnen, men føyer seg i stedet inn sammen med breddeholdere fra jazz, folkemusikk og prog-rock.

 

Live-utgaven av Haakon Ellingsen ser mest ut som en rendyrket viseopplevelse, men den som hører får se. Eneste medhjelper fra plata er Gaute Storsve på gitarer. Det er Kine Isachsen som stepper inn for nevnte Lars Lillo, pluss et samtidsbarokk-vidunder på hardingfele, og en plateprodusents tårn av vintage keyboards. Hun gjør det med tverrfløyte, vokal og konsonanter — legger til og trekker fra som eneveldig dronning av “less is more”.

​

Da og nå

Sammen spilte trioen gjennom hele plata fra første til siste låt. Versjonene holder hele tiden på en spenning som unndrar seg sjanger og tidfesting. Bare ett av Hagerup-diktene Haakon Ellingsen har valgt seg er av det kjente, virkelig folkekjære slaget. Han har også våget seg på noe av det minst kjente og bortimot folkevonde — vel, i hvert fall tragi-romantiske.

 

Det er når paret Haakon Ellingsen og Henriette Nilsson setter ord på sine opplevelser i norsk natur, og som høyrisikoturister på Sri Lanka, at arven etter Inger Hagerup står fram i relieff. Plutselig går albumet, tittelen, det gamle diktet “Det var noe som hendte en gang” opp i en høyere enhet:

​

Inger Hagerup har etterlatt seg verktøy for nye lyrikere og poeter. Hennes ulike stiler og uredde språk er en katalysator for Haakon Ellingsen. Det har skapt grunnmur og bygget rom for å utfolde vers og strofer om noe som har hendt også andre ganger.

​

Gjenklang

Det er frigjørende for visesmeder som Ellingsen og Nilsson å kunne folde ut alvor og ironi — om angst og glede over slanger, krokodiller, blåbær, tøffe damer og engstelige mannfolk — når de har Inger Hagerups vågestykker som springbrett.

 

De gir tilbake ved å gjøre Hagerups virke til gyldig valuta for nye, raskere tider i en mindre verden med backpackere der ingen himmelstrøk er fjerne. Samtidig gir de ny spenst til noen av dikterens tekster som mellomtiden har veid og funnet for tunge.

​

Da er det best at det slippes nede i kjelleren. Skal man strekke grensene for noe så stuerent som Inger Hagerup, blir det automatisk undergrunn. Og stemmene fra undergrunnen har alltid skapt løft for litteraturen, og gitt mer tilbake enn de har forsynt seg med, så også med musikklitteraturen, og den litterære musikken. Her skapes gjenklang.