Dualistics første angrep på pianoets tangenter er velegnet til å jage bort folk og dyr. Norske musikkører er bortskjemte med noen av verdens mest følsomme lyriske kunstnere, enten vi snakker klassisk, jazz, pop, rock eller progrock, og særlig progressive metal.

​

Er man så bortskjemt, fortjener man å ristes skikkelig, og settes på plass. Uten krav på å bli trodd, kan jeg slå fast, anmeldersk og fullstendig subjektivt og respektløst, at Dualistic er rette band for oppgaven.

​

Teori/praksis

Pianist Bernt André Moen fra Kristiansand fant veien til jazz via prog metal-bandet Green Carnation, black metal i Blood Red Throne, og studier ved Musicians Institute i Los Angeles. Veien gikk videre til Berklee College Of Music i Boston, Universitetet i Kristiansand og Musikkhøgskolen i Oslo. Resultatet er behagelig annerledes.

​

Dualistic er komponisten Bernt Moens nye trio, og tjener som praksisoppgave i hans forskningsprosjekt om harmoni- og improvisasjonskonsepter for pianister. Trommis Tobias Øymo Solbakk fra Harstad studerte jazz i Kristiansand da han ble engasjert av prog-metallerne In Vain fra samme by. På elektrisk bass hører vi Universitetet i Agders forsker og assisterende profoessor i improvisasjon og samspill Boo Fredrik Sahlander.

​

Komposisjon/improvisasjon

Piano-jazz med store doser aggresjon og temperament har tradisjoner både i Europa og Amerika, kanskje særlig på Cuba. Norske Atomic er en ypperlig formidler av tradisjonene. John Erik Kaadas Cloroform er fantastisk energisk. Dualistic har nok valgt bandnavnet utfra at her pendler det mellom de to posisjonene.

​

Albumet er 35 minutter som skriker to forskjellig budskap, et i hvert sitt øre: «Skru av!» «Repeat!» Det blir vinn eller forsvinn. Du har ingenting å tape: Etter tre gjennomhøringer er 35 minutter alt for kort for en jazzpublikummer som mener det, men det er komplett optimalt for albumopplevelsen, og for studien i hva-det-nå-er.

​

Klassisk/metal

For hva er det nå vi har her? Det går an å argumentere side opp og ned om Dualistics evne til å illustrere klassisk musikks påvirkning av denne type avantgard rytmisk musikk av i dag. Da handler det både om samtidsmusikk, (ja, les gjerne «kakafoni») og romantisk klassisisme.

​

Pianoet alene ville kastet Dualistic lukt inn i klassisk/samtidsmusikk-hyllene. Jeg er redd det ville etterlatt en fattig musikkopplevelse. Bassen og trommene gjør Moens komposisjoner og improvisasjonskonsepter en enorm tjeneste. Det samme gjelder den begrensede og svært smakfulle bruk av synthesizer. Det blir som en sammensmeltning av Messiaen og Miles, Stockhausen og Corea, Grieg og Lyle Mays.

​

Gir/tar

Ja, Dualistic er musikk for viderekommende. Dette er ikke bakgrunnsmusikk. Det insisterer. Det krever energi, men gir også tilbake. For noen krever Dualistic mer enn det gir. Ingen får instant gratification gratis rett i koppen her, men det er nok kake til både jazzfolk og progfolk.

​

For de sistnevnte er relativt korte “Traveler” en melankolsk skjønnhet — with a bite. For førstnevnte er albumets lengste spor “Wøørk” en uforbeholden perle av jazzhistoriske dimensjoner.