Det er noe med Bergen. Byen har en egen evne til å oppdrive et hakk mer happy pop enn andre steder. Pogo Pops og arvtakeren Popium, og ikke minst Poor Rich Ones, har gjort glad popmusikk til en kunst med en helt egen selvdestruerende melankoli. Nå har Chain Wallet tatt skikken enda et steg.

 

Disse bandnavnene på P stammer fra en tid da «bra til å være norsk» var en ting, og det fantes bare ett A-ha. De samme P-banda knuste murene på både «bra til å være norsk» og skillet mellom mainstream-pop og indie og alternative.

 

Ny standard

Chain Wallet tilhører en ny tid. På sitt andre album er bandet vokst fra famlende debutant til et nytt a-ha. Det har de fått anledning til på Jansen Records, et indie-selskap med alternative idealer hva produksjonsfasiliteter og markedsføringsapparat angår.

 

Stian Iversens dulgte stemmeføring setter ny standard for dream-pop. Gitarføring og effekter låter som fra et annet rom. Ofte legger Chain Wallet lyse basslinjer med plekter.

 

Ufattelig

Sper man på med retro-synther, strekkes trådene til så ulike assosialsjoner som The Cure, Tears For Fears og Ultravox, men også norske Velvet Belly, Superfamily og A-ha.

 

Tråder, ikke helleristninger: I tilfellet Chain Wallet er det meste ufattelig, så noen tråder namedropping er en nødløsning i forsøk på å gjøre musikkopplevelsen fattbar med den blotte omtale.

 

Meloditeft, driv, og den uimotståelig oppløftende helheten i lydbildet, det er noe Chain Wallet har til felles med ferske, norske KitFai, Over The Trees og label-kollega Virkelig. Alle har hver sin egenart i tonnevis, ikke desto mindre glede å nevne dem sammen.

 

Ti geniale

Albumet No Ritual gyver løs med oppløftende driv fra første sekund av “Lost Somewhere”. Spor to, “Final Testament”, er luftigere arrangert med dypere spenn, større kontraster. Detaljene griper en lettfattelig som tvers igjennom geniale.

​

Dermed er trappen støpt opp til singelvalget “Ride”, som slår en med nye genialiteter. Ingen lager vel refrenger som peprer løs med høydepunktet på én? Men nå er det gjort, og det er sjokk-effektivt.

 

Når låten slutter brått, slår også dét en som genialt. Etter hvert innser man at et nytt vers eller en coda her ville fortont seg som albumets eneste påsydde dødtid.

 

Opplevelsen vokser

Etter den oppbyggingen blir “Closer” en pustepause i de første gjennomhøringene. Det er alltid godt å ha perler å gjenoppdage for første gang etter at et album er blitt en klar favoritt. Etter hvert vil Chiara Victoria Cavallaris harmoni- og duett-vokal oppleves som lønn fra oven.

 

“What Everybody Else Could Find” er en stilstudie i møtet mellom den brede popen og alternativmusikken. Det slår en at det Chain Wallet og produsent Matias Tellez holder på med her er ufattelig helstøpt. Det skal toppe seg på ny i tittellåten, “No Ritual”, spor tre på side B.

 

Og når du tror at her er høydepunktet nådd, viser det seg at “World I Used To Call Mine” og “Inner Space” avslutter et mesterlig album i en jevnspilt sluttspillfinale som overgår alt.

 

Kort og godt

Det skulle være unødig å legge til at Chain Wallet – No Ritual bugner over av hooks og alt det der fra gamle uskrevne lærebøker. Her hagler også regelbruddene tett, elegant og rett i krysset.

 

At låtenes varighet klokker inn på alt fra 3:00 til 3:45, nøyaktig, er ikke en konsekvens av kalde beregninger. Hver låt oser av intuitiv spilleglede. Dødtid mangler helt, også i det (ikke like lange) instrumentale mellomspillet “Liminality”.

​

Når hele stasen så vidt passerer 31 og et halvt minutt, er det likevel etter en komplett og breddfull albumopplevelse.