Thorbjørnsen legger for dagen et temperament som minner om Kaizers Orchestra og Dumdum Boys på sitt aller tidligste. Faktisk lyder dette 2017-produktet hakket mindre polert enn nevnte trondheims- og rogaband. Det er punk-blues og heartland-rock på samme gang.

Nynorsk er et språk med musikalske kvaliteter utenom det vanlige, og årdalsbrytning senker terskelen til gjenkjennelse av Wiehe og Afzelius’ skånske engasjement på sitt skarpeste.

Verdsmannen Thorbjørnsen er tydelig inspirert av Bruce Springsteen, men kanskje vel så tydelig av John (Cougar) Mellencamp. Derfra henter han selvsikkerhet til å levere både pent og rått. Tross bare åtte låter og så vidt over halvtimen, sitter en tilbake med et nytt kart over norsk heartland-rock.

Lyrisk står Verdsmannen Thorbjørnsen ikke tilbake for de urbane band omkring sjangeren. Her er det imidlertid kort vei til kontraster som innbyr til gjenkjennelse: Midten av albumet er et vannskille mellom storslagent arrangerte «Bygdedyret» til stillferdige «Verdsmannen». Midt i den nest siste låten, «Betongskogens Gut» går skillet fra countrypunk til mer urbant utklekket rock.

Det som startet med «Svik» av de svakeste utefra og dem her hjemme som har «Hundre Hol I Armen», avsluttes med moralen om at vi alle må «Dreg I Lag». Verdsmannen Thorbjørnsen sitter igjen med folkelighet på høyde med Henning Kvitnes, og samtidig rockekredibilitet for et yngre og engasjert publikum.