August Kann markerte plateslipp på hjemmebane i Rådhusteatret i Ski. Et bredt sammensatt publikum ble sjarmert med tenksomt og følsomt, med humor og humør.
Forbandet Aksel Undset startet alene med gitaren sin, men det viste seg raskt at det er et av mange «band» August Kann spiller i. Så har Undset og Kann nylig vært på norsk-britisk turné som duo og to soloartister i én pakke. De er så samstemte at de framstår som en slags “Paul & Simon” i Paul Simon & Art Garfunkel.
Undsets viser maner fram blues, som river seg løs i barbeint park-melankoli. Andre låter åpner inderlige after-hours på jazzklubb. Hele tiden ligger fortellertrangen i bunnen med engasjerende London-postkort og hemmelige dagbokbekjennelser.
Stort nok band
August Kann hadde et band på syv på slippkonserten i Jakob-kirken ved Akerselva. En uke senere er han bare en trio på sin første konsert i hjemkommunen på ti år.
Forbandet er til låns, slik at det blir kvartett på noen låter, men det er faktisk ikke mulig å savne verken trommer eller bass i kaféen på Rådhusteatret denne kvelden.
Lekent
27-åringen har nylig sluppet sitt første soloalbum, som hopper bukk over minst tre-fire «de vanskelige første albumene». Så har han da også pådratt seg erfaring og kompetanse på Musikkhøgskolen, og i hovedstadens jazzmiljø. Det gjelder både musikeren, sangeren og opphavsmannen. Og trioen.
Håkon Aase er en mangebandsmann på fele og piano, mens Fredrik Karwowski har lang CV som gitarist. De er også to tredeler av Duetrost, en trio som understreker den kanskje viktigste evnen til kveldens tre-fire utøvere på scenen: Lekenhet og humør.
AUGUST KANN
Tirsdag 20.06.2019
Sted: Rådhusteatret i Ski
Tidal — Deezer — Spotify — Apple
Facebook — Youtube — Instagram
Band: August Kann (vokal, ak-gitarer), Håkon Aase (fiolin, piano, perkusjon), Fredrik Karwowski (el-gitar), Aksel Undset (gjestegitarist, -vokalist)
Support: Aksel Undset
Langhus (Ski, AH), nå London
Tidal — Deezer — Spotify — Apple
Facebook — Youtube — Soundcloud
(Medlem i soulfunk-bandet Caper Parade: mini-album på egen label — Never Too Much Love — 08.12.2017)
Trykk
August Kann åpner med selvforfattet viselitteratur som gir assosiasjoner til både Paul Simon og Marc Jordan, særlig fra sistnevntes nedtonede album “Reckless Valentine”. Spesielt albumets tittellåt, “How Did All These People Get Into My Room” har de kvalitetene, som forsterkes av Håkon Aases klanglek med fela.
Det reduserte bandet skulle normalt låte avkledt og spinkelt, men disse karene dekker lydbildet med brede pensler. I stedet for et luftigere uttrykk, skaper de solide inntrykk. Det skaper rom for August Kann til å hente fram en bredere vokalist enn vi får høre på plata.
Inderlig
Den vesle tristessen “Louie” rammer plutselig når den synges i falsett fra første opptakt. Kveldens tolkning oppleves som et lite, men klart nok, nikk til Lars Lillo-Stenberg, og understreker melankoliens ironiske potensiale som humorgrep.
Dette får en total motvekt straks jazz-blueseren Kann drar i gang “Deed I Do”. Den oser av troverdig New Orleans-kveld, og synges i en slags alt-utgave av Louis Armstrongs inderlighet. På “Hole In The Ground” gjør han det samme i retning Tom Waits.
Ess
Både Duetrost og August Kann-trioen leker med musikalske grunnstoffer som aldri er helt nådige. Humor blir en del av egenarten, og man står lagelig til for hugg, kanskje særlig mot seg selv. Her fungerer Håkon Aase som en oppfinnsom motvekt, når han slipper fela løs nær leken overbalanse.
Her skal Frank Zappas retoriske spørsmål “does humour belong in music” trumfes glatt av Art Blakeys “if you’re gonna make a mistake, make it loud”. Uten bass og trommer å lene seg på, spiller Kann, Aase og Karwowski humør-kortet flittig. Når alt kommer til alt, det er det som er “live”.
Siste stikk
Og selvfølgelig spares hiten til slutt, “This Smells Like Paris”, smidd over en veritabel lekestue i Paul Simons afrikanskinspirerte verktøyskrin. Det virket til slutt rett og rimelig å hente inn forbandet, og gjøre Aksel Undsets digitale singel “See No Other Way” til kveldens ekstranummer.
Les også anmeldelse av albumet AUGUST KANN — How Did All These People Get Into My Room.
