Synthere i Sommernatten
Med mørkets frambrudd ble siste band ut det høydepunktet få hadde ventet seg.
Denne uken er det fire år siden Dromedar ga ut sitt hittil eneste album, dobbel-LP-en Ololyga. Det er en samling uomtvistelig progressiv noise-rock. Der hadde de også med seg hjelp på strengeinstrumentene bass og gitar. Nå er det bare trommer og synther igjen. Da viker også mye av den brutale støygleden for grooves, og tidvis rent av dance.
Tobias Eides skog av Moog får lov til å utfolde seg i grooves, mens Annette Stav Johansens mikrofonføring er litt for brutal til at ordene slipper helt til. Det skal et par låter til for å venne seg til at dette er musikk, det er energi og vilje, og evnen overskrider ikke noe tålepunkt.
Cabaret-punk
Dromedars sett får et naturlig vendepunkt når Stav Johansen skifter til trekkspill. Det innledende punk-sjokket får nytt perspektiv. Det som føltes som en sint blanding av Nina Hagen og Nena, der den hyper-opplyste musikkjournalistikken normalt skal sjonglere post-prefikser med nye haleheng, blir satt grundig på plass.
Progkjeller Bakgårdskonsert
Lahestan — Electrond — Glutton — Dromedar
Lørdag 29.06.2019
DROMEDAR (Oslo): Annette Stav Johanssen (vokal, piano, synth, trekkspill), Tommi Damstuen (trommer), Tobias Eide (synther)
Seneste album: Ololyga (22.07.2015) også på vinyl 2LP
Aktuelle digitale singler (04.02.2019): “Human Condition”, “Element Zero” og “Dada Finale” (egen label)
Tidal — Deezer — Spotify — Apple
Facebook — Youtube — Instagram — Twitter
Sted: Kulturhuset Hausmania, Oslo (Facebook-event)
Dette er musikk, eller snarere performance, med røtter i en brytningstid Europa kanskje aldri har sett maken til. Vi snakker Kurz Weil og Bert Brecht, og tidlig Marlene Dietrich i mellomkrigstidens Berlin. Dromedars musikk beveger seg i det følelsesmessige registeret der framtiden er borte, forrige drink var verdens undergang, og likevel tvinges vi til å være mennesker og å kommunisere.
Deca-dance
Derfra glir repertoaret over i stadig mer dansbart. Dystopisk dekadanse løses opp i dekadance, kall det gjerne dekatechno. Dromedar oppviser egenart med solide røtter, og en formidlingsevne som smadrer intellektualisering. Undertoner av meningstung vekt går i oppløsning på samme måte sjangerstemplene.
Dromedar er gjennomført. Terningen er kastet bort. Vi leter ikke etter den. Bedre lyd på vokalen er ikke nødvendig. Halvannen meter dypere sceneareal ville vært fortjent. Publikum ble sjokkert, tilvendt, og forbanna fornøyd.
Alle konserter dette arrangement:
