Å høre på det 33 minutter lange albumet I 💙 Art kan føles som å lytte til et tenkt Peter Gabriel-album — lekkert, teftfullt, annerledes og full av normalt sett usannsynlige inspirasjonskræsj.

​

Her er den fengende men deilig annerledes hit-kandidaten i “Time”, en perle for ører som liker Cocteau Twins og Velvet Belly. Låten som faktisk heter “💙” starter som elektronika–improvisasjon à la Lyle Mays (keyboardist i Pat Metheny Group), men fortsetter som off-tempo industrial RNB.

​

“Serenade” er dette albumets “Sledgehammer”, en funky hitkandidat i RNB-sjangeren, men med den ultimate instrumentalistiske spillegleden i stedet for sjangerens vante produsent-overlessing. Og nei, det er ikke synthbass og bassgitar, det er en tuba!

​

💙

​

Dette er innovasjon, nyvinning med røtter i nettopp den fruktbare arven etter Peter Gabriel. Han har allerede rystet treet, så Broen er selvsagt fri, og det er et stort publikum her ute med ører sultne på dette spennende og litt utfordrende.

​

Broens store paradoks, er at denne «kunstpopen» henger på knagger som forkorter veien inn i I 💙 Art. Mye av albumets musikk beveger seg i et urbant RNB-preget landskap, men skvises nennsomt ut av den ellers så glatte sjangerens skinneganger av ren skjær musikalitet.

​

💙

​

Anja Lauvdals analoge synthlyder med gammeldagse arpegiatorer og waveformere er en velsignelse av egenart som spiller behagelig på så vel kropslige som intelligente frekvenser. Slik kan syntheseizer gi både varme og kjølige musikkopplevelser.

​

Heida Karine Johannesdottir Mobeck framstår på sin side som en tubaens Me’shell NdegéOcello (banebrytende bassgitarist). Marianna S. Angeletaki Røe er komplett troverdig både som popsanger, RNB-rapper og i kabuki-lignende vokalisering. Dessuten skal det hardt gjøres å finne lekrere effektbruk på en kvinnestemme siden Lyle Mays' Street Dreams (1988).

​

💙

​

Hans Hulbækmo (trommer) har vel aldri vært så utfordret på timingen, men er både den fjellstø klokka i bunnen, og sterkt medvirkende til Broens super-synkoperende identitet.

​

Lars Ove Fossheim på gitar er denne musikkopplevelsens kompass: den urbane klubbscenen har jazzsprekker, den vestafrikanske rytmegitaren stammer fra nordlig progrock, og ikke minst, dette avantgarde synthbandet er fullt av likefram indierock.