Disse tre karene kan sin rockehistorie. Her ligger bluestunge Black Sabbath og Thin Lizzy som trykkbestandig grunnmur. Diamond Head og David Lee Roth Band ligger som bærekraftige broer. I andre enden spøker Soundgarden og Trivium som døråpnere for nye tiårs genialiteter.

 

Det skal mye til for å ta av når man står på skuldrene til giganter. Den magiske tøtsjen er trio-formatet, og med den maner Magick Touch fram lyden av “less is more”. Merverdien ligger i hvordan de spiller seg, i dobbelt betydning, leker seg inn og ut av rockehistorien. Noen ganger skal det ikke mer til enn tre sangstemmer å få en trio til å bli et orkester.

​

🔥

 

Etter et par gjennomhøringer framstår albumets første kvartsekund som en fullverdig besvarelse på eksamen i hardrockhistorie. Ett anslag av “Under The Gun”, alle tre på en gang, full rulle med overtoner og undertoner. Den pop-fengende “Believe In Magick” og grunge-metalliske “Polonium Blues” avkler 1980- og ’90-tallenes innerste rockeidentiteter så det er en fest for øret.

 

Så viser det seg at dette bandets andre-album er et slikt frekt vinyl-album som leker med en på hele side A, bare for å rykke opp to divisjoner fra første til siste desibel av side B. Løftet slår en i trynet med “Siren Song”.

​

🔥

 

Man tror knapt det kan bli bedre når “Electrick Sorcery” tar til som nest siste spor ut. Det er forøvrig tittelen på debutalbumet, som faktisk ikke hadde noen tittellåt. Om noe norsk band har levert ekte stadionrock, må det være dette.

 

For virkelig å vri det inn, avslutter albumet med tittellåten “Blades, Chains, Whips & Fire”, skivas lengste låt, men den føles kortest. Det er en fullblods hyllest til steinene som har bygget, hamret, meislet, knust, tynget, skrudd, slipt, slept og sprengt rock til hva det er blitt i dag, i går, og i mang en mellomtid.