KitFai imponerer med en vekslende dynamikk – fra det ekstremt tettspilte til det luftig blottleggende. Bandet forandrer låtene innbyrdes til de grader, at man må til progressive rock for å finne maken. Risikoen for å virke sprikende er stor, men albumdebutant KitFai har klekket ut rekker av små genistreker med uimotståelig begeistringsfaktor.

 

På en side spiller KitFai moderne poprock. Da balanserer de på en skarp egg mellom å holde for mye igjen eller å tråkke over så det svir. Briskeby og irske Junkster skapte gode album av sin tid på sent 1990-tall – om fyllmateriale var god tone eller ei, ble vi tilvendt at slik skulle det være; få lykketreff mellom halvhjertethet og «for mye møllers tran».

 

Alternative Mainstream

På den andre siden er KitFai et band man vil forbinde med begrepene “alternative” og “indie”. Det betyr noe mer i dag enn på nittitallet. Det er en ny mainstream, det er poprock som biter litt.

 

Når KitFai tar den helt ut, holder de lina stram — altså balanserer de på et høyt nivå. De er frigjort fra forventninger, og klarer likevel å levere det uventede. De holder på spenningen med variasjoner, men helt uten å forvirre. Det er et kunstgrep å innlede albumopplevelsen i ballademodus, men “The Way Ahead” er ikke en ballade. Nøyaktig midt i tar veien en stor vending “ahead”.

 

Rett Band — Rett Tid

Dette norske bandet gir oss noe av forklaringsnøkkelen til styrken i varemerker som Muse og Paramore: Poprock er en bred sjanger, og det handler mer om appell enn om stil. Dermed har den forandret seg mye i takt med et aktivt lyttende, ofte også spillende, publikums musikkpreferanser.

​

Siden midt på 1990-tallet har stadig mer av dette “alternative” og “indie” fått snike seg inn i poprocken. Nå kan det virke som at teknologien endelig har kommet over ei kneik. I den gitarbaserte poprocken merker man det mest på ekko-, loop- og klang-effekter. Pedaler og bokser står på de skapende tonekunstnernes side, og kreativiteten følger etter.

 

Norske Bølger

De mest vellykkede kreative grepene blomstrer tydeligvis i Norge, der band som KitFai, Over The Trees og Virkelig ligger langt framme på sine respektive debutalbum. Linjer kan trekkes tilbake til lydlek vi forbinder med Erik Honoré, Jan Bang og Velvet Belly. Vi står overfor tidløse grep, slikt som varemerker er laget av: som Punkt-festivalen i Kristiansand og britiske labler som 4AD og Bella Union.

 

I tilfellet KitFai er også tekstene i en helt egen klasse. Man trenger ikke vurdere dem som bedre eller dårligere enn andres; de har rett og slett bare en unik musikalsk styrke i forholdet til melodi og arrangement. Man kan sitte i timevis og måle låt for låt om og om igjen opp mot hvorvidt det er instrumentene som matcher tekstenes artikulasjoner, eller det er tekstene som er komponert med ordenes artikulasjoner som musikkinstrumenter — uten at musikkopplevelsen mister taket.

 

Oppløftende

Enten det går i dur eller moll, KitFai har levert ti låter, en knappe 39 minutters konstant oppløftende albumopplevelse. Her er hooks og beats underordnet, lytteren starter umiddelbart å gjenskape den rikdom av elementer som fører fram til helheten.

 

Hvert nytt element, hver intonasjon, hver gjentakelse, hvert “oo” og “wow”, hvert trykk av og på en gitars boost og phaser, hver endring i gitarlyd gjenkjennes som oppfyllelsen av alt man kan ønske seg.

 

Musikkopplevelsen rører en sømløst, uten motstand innbyrdes i låtene — alt trekker uimotståelig i samme retning. Alt er bare nye løft på veien videre fra “The Way Ahead” til “Fall”, som er albumets siste låt, den lengste, men den føles absolutt kort nok; “Your time is up and you’re still waiting”.