August Kann har ventet til sitt 27. år med å lage debutalbumet. Det kan virke som at han går rett på sjettealbumet, for maken til grep om anglo-amerikansk viseskikk er ikke hverdagskost.
Det hører til sjeldenhetene at en norsk viseartist kommer fra UK-turné foran slipp av debutalbumet. I tilfellet August Kann bærer det bud om noe mer enn språktrygt og forfriskende. Det er selvsagt prematurt å slå det fast, men her har vi rett og slett en bauta.
På en side rendyrker Kann en håndfull helt egne minimalismer, og han har med seg et nøye sammensatt knippe likesinnede, som forsterker egenart og spenninger.
Mesterlig
Det første som slår en, er mer enn ett grep om Paul Simons mange ulike spisskompetanser fra gjennom tidene. Det neste er Marc Jordans sikre grep om stemning i spenningen mellom tonen og stavelsen, særlig på tittellåten “How Did All These People Get Into My Room”.
(artikkelen fortsetter under videoen)
AUGUST KANN — How Did All These People Get Into My Room
[VINYL] [Digital]
SINGER SONGWRITER, FOLK POP
Slipp: 14.06.2019
Band: August Kann (vokal, ak-gitar), Håkon Aase (fiolin, piano), Bjørn Even Verbek (piano), Thea Emilie Wang (vokal), Fredrik Karwowski (el-gitar), Jørgen Kasbo (el-gitar), Martin Morland (bass), Ivar Myrset Aasheim (trommer)
Lokal aktualitet: Langhus (Ski, AH) og Oslo
Opphav: August Kann
Produsent: August Kann, (co-) Jørgen Kasbo
Studio: Håvar Funderud, Tormod Vold Mikkelsen (rec, Norges Musikkhøgskole, Oslo), August Kann (rec, mix, hjemmestudio), Ulf Holand (mix), Björn Engelmann (master, Cutting Room)
Cover: Henrik Nordahl (art), Håkon Aase (foto), Rakel Emilie Paulsen (foto)
A&R: Maria Bringsjord
•Booking: Egen, August Kann
•Promo: Maria Bringsjord, MTG Music
•Utgiver: Mtg Music AS
•Label: MTG Music
•Distribusjon: Musikkoperatørene (fysisk), Orchard (digital)
Det verste er at denne norske debutanten strekker grepene lengre enn de gamle mesterne. August Kanns fremste våpen er enkelheten, som er av et kaliber som krever sin kanon. Låtskriveren, fortelleren og sangeren Kann er knallsolid.
Storartet
Debut-albumet er en kort men fullstendig oppvisning med akkurat snever nok variasjon til en hel albumopplevelse, og stor nok til ni like interessante låtopplevelser. Det gjelder også gitaristen August Kann.
Han henter ut et bredt variert arsenal av sin akustiske gitar, men treffer alltid samme blink. Isolert sett er han et stykke fra en Lindsey Buckingham eller en Leo Kottke på gitar. Sistnevnte ville vært overlykkelig for å få tilsendt låten “Brother” fra Norge, men han ville overdrevet.
Løsrivelse
Assosiasjonene går ubønnhørlig tilbake til en bestemt oppfinnsom og utfordrende inspirasjonskilde. Albumets førstesingel, “This Smells Like Paris”, framstår som en stilstudie i anvendt slik-kan-man-ikke-gjøre-logi signert Paul Simon.
August Kann behersker den fortellende rimsmeden. Han har også løst koden på den mot-rytmiske fraseringen, som løfter refrenget med rappkjeftet dialog, og river seg løs fra både lyriske og rytmiske konvensjoner.
Livlig
Her har han også avkledt Paul Simon-hiten “Proof” et teknologisk tidsanker, (en synthesizer ved navn Yamaha DX7), slik at August Kann allerede på debut-singelen framstår som mer tidløs enn våre ultimat tidløse helter.
På debutalbumet framstår August Kann som en arketyp av den nye norske rytmiske tonekunstner: Kvalitetene er uoverskuelige, kompetansen er enorm, men musikkopplevelsens emosjonelle dimensjoner står i høysetet. Her samles alle gode krefter og løfter både nye og evige budskap med liv, lyst og leven.
Les også