Dette bandet er bare genialt! Barren Womb har noe til felles med de tre nest mest geniale band jeg oppdaget for ett til halvannet år siden — Deap Vally, Hymn og Golden Core — at de består av trommis og gitarist. Ingen bassist, men feit nok bass likevel.

Barren Womb står for meg som det råeste av disse. Amerikanerne i Deap Vally er nære live, men de tre norske duoene er i en annen divisjon i studio. Golden Core er allerede i eliten med alder på bare 13 og 15 år.

Det er ikke dermed sagt at Barren Womb skal være noen målestokk for de tre andre. De legger alle for dagen en unik musikkopplevelse. Barren Womb behersker et musikalsk spenn til å fortape seg i. Det får bare være at det båssettes som “post-grunge” og “post-punk” sammen med et helt forbanna postvesen av metal, stoner og sludge.

​

Det blir tullete å grunne på sjanger og stilart på Old Money / New Lows; Barren Wombs identitet ligger i temperament — det som på «godtnorsk» gjerne kalles “attitude”. Duoen leverer ingen mellomting, men mer enn dobbelt opp, minst 100% fandenivoldsk og 100% gi faen.

Grunnmuren er blues, og stemmeføringen ligger opptil moderne screamo, men minner mer om Motorpsycho, Tom Waits og Mojo Nixon. Ut av humoren hentes meningstunge sammenhenger —både musikalsk og verbalt. Barren Womb øser på så de vokser ut av tosomheten, og de minimerer seg selv med store doser mellomrom i lydbildet uten at det føles som mindre øs av den grunn.

Kombinasjonen er avsindig frigjørende å høre på, både som musikkelsker og som musiker. Fjorårets mer akustiske minialbum, Crown Control, ga en umiddelbar følelse av endelig å ha funnet noe «mer sånn som Motorpsycho». Et raid etter Nique Everything (2015) og The Sun Is Not Yellow, It’s Chicken (2014) bekreftet følelsen.